Hvorhen er mennene? Jeg savner å se dem i mitt terapirom. En gang i blant dukker det opp en Martin eller en Stein i kalenderen min, men altfor sjeldent hvis du spør meg. Så jeg tok en nærmere titt på klientlisten min og gjorde litt statistikk. Og det jeg fant ut bekrefter det som mange andre har sett: det er stort sett kvinner som går i terapi.
Menn er ganske fraværende.
Mindre enn 1/3 del av mine klienter er menn: 29%.
Litt over halvparten (57%) av dem har vært hos meg i forbindelse med parterapi.
75% av mine kvinnelige klienter kommer til meg i individuell terapi, mens kun 43% av mennene møter meg alene.
Det får meg til å undre meg: hvorfor er fordelingen så skjevt? Hva er det som gjør at menn går mindre i terapi enn kvinner generelt sett? Og mer spesifikt hvorfor går de mindre enn kvinner i individuell terapi?
Etter en rask sanketur på nett, og gjennom mine private og profesjonelle erfaringer, kommer jeg til følgende forklaringer:
- De fleste menn vil helst bearbeide sine utfordringer og prosessere sine følelser på egen hånd. De gjør det for eksempel ved å gå på jakt eller hogge ved, eller drive med en form for fritidsaktivitet. Noen ganger sammen med andre menn, uten at det innebærer at de åpner seg til hverandre om det som er tungt. Kvinner derimot liker å prate med hverandre om egne utfordringer og følelser. Det hjelper dem å bearbeide det som er tungt.
- En del menn er ukomfortable med å uttrykke seg med ord og setninger, særlig når det handler om å beskrive det som foregår i deres hodet eller i deres kropp/hjertet. Av den grunn frister det lite med timesvis av samtaler der hovedfokus er på disse temaene.
- Noen menn tror også at terapi er for de som sliter med depresjon eller har en eller annen psykiatrisk diagnose. Kvinner derimot forstår i større grad at terapi handler ikke kun om depresjon eller diagnoser, men generelt sett om å gi seg selv rom og tid til å dele sine tanker, følelser, opplevelser, uansett hvor mye eller lite man sliter med noe. Alt kan bringes inn i terapi. Også gode opplevelser faktisk!
- En del menn frykter at det å snakke om sine følelser vil gjøre dem mer sårbar og skjør, mindre robust og sterk. At de vil tåle mindre. Sannheten er at jeg møter en del høy sensitive menn i mitt terapirom og at de opplever det som veldig forløsende og godt å snakke om følelser. Å utforske sin sårbarhet er en måte å være emosjonelt sterk.
- Parterapi oppleves ofte som mindre skummelt for menn enn individuell terapi fordi man er ikke alene med terapeuten. Når fokuset blir fordelt mellom to mennesker kan terapeutens blikk og inngrep oppleves som tryggere og mindre invaderende.
- En annen grunn til at menn går mer i parterapi enn i individuell terapi er tilstanden av deres parforhold: menn går i parterapi (frivillig eller ei) når relasjonen med partneren går så dårlig at de ser ingen annen utvei. Og om de kan unngå individuell terapi, så gjør de det.
Én ting er sikkert dog: kvinner har ikke dårligere psykisk helse enn menn. Kvinner har ikke mer behov for å gå i terapi enn menn. De har bare det lettere for å vurdere terapi som en potensiell god løsning når de trenger noen å snakke med. Det er dermed ingen gyldig grunn til at menn skulle unngå terapi mer enn kvinner. Menn også har traumer. Menn også kan oppleve at følelser kan være vanskelig å bearbeide på egen hånd. Menn også går gjennom livskriser. Menn også stiller seg eksistensielle spørsmål. Menn også ønsker å føle seg lykkeligere. Menn også sliter med sinnemestring.
Så om du er en mann og lurer på akkurat nå om terapi kan være noe for deg, her er det jeg har lyst til å si til deg:
- om du har kommet så langt til at du stiller deg selv det spørsmålet, så er svaret sannsynligvis: JA.
- nei, man behøver ikke være på randen av å miste forstanden for å gå i terapi.
- nei, det å snakke om følelser vil ikke gjøre deg til en mer feminin mann eller til en pyse.
- ja, det kan hende det vil være vanskelig i starten å sette ord på dine følelser og dine tanker, men i så fall vil du fort se at man lærer overraskende fort og at det føles faktisk ganske godt å gjøre det.
- ja, det er litt skummelt å være alene i et rom med et annet menneske og våge å fortelle vedkommende om ting man har kanskje aldri sagt til noen før. Kanskje ikke en gang til seg selv! Det krever mot. Men du vil bli belønnet med blant annet en bedre selvfølelse og mer selvtillit.
Det finnes mange gyldige grunner for å oppsøke en terapeut:
føle seg alene, vurdere selvmord, trenge å snakke med noen som man ikke kjenner om ting man skammer seg over, vanskelig for å se en utvei i en livskrise (skilsmisse, brudd, arbeidsledighet, dødsfall, barna som flytter ut, sykdom, utbrenthet, depresjon…), ønske å bearbeide tøffe følelser, ønske om å bearbeide traumer, bli bedre kjent med seg selv, føle seg annerledes enn andre (feks pga nevroatypi slik som ADHD, autisme, evnerikhet, lærevansker, osv…), ønske om å finne mening og retning i livet, ønske om å ha bedre relasjoner med sine nære, ønske om å ha en bedre relasjon med seg selv, ønske om å bytte jobb, ha tvangstanker…
Så ikke nøl lenger, ta kontakt! Klikk her for å bestille en time.
