En venninne sitter på terrassen i vårsolen og forteller: «jeg ringte noen i forbindelse med jobb i dag og midt i samtalen innså jeg at jeg ikke var forberedt godt nok. Jeg fikk plutselig spørsmål som satt meg ut av balanse. Jeg ble veldig overveldet av en intens følelse av usikkerhet og famlet for å svare best mulig samtidig som jeg kjente tydelig den andres utrygghet på andre sida av linjen. Når samtalen endelig tok slutt og jeg la på røret ble jeg bombardert av enda flere følelser: skyld, skam, sinne, utrygghet, vemmelse… Nå er det flere timer siden samtalen skjedde og jeg klarer ikke å la vare å tenke på den. Jeg spiller den om igjen i hodet mitt. Tenker på hva jeg sa feil, for jeg sa sikkert noe feil. Jeg lurer på hva vedkommende vil tenke om meg, hva mine kolleger vil tenke om meg om de får vite om det… Perfeksjonisten i meg sier at jeg burde visst bedre, at jeg burde forberedt meg, at jeg er ikke god nok til jobben! Det er så slitsomt når jeg ikke kan legge det fra meg! Jeg tenker på det hele tida. Det er som om følelsene kontrollerer meg.»
Kan du også gjenkjenne deg i denne fortellingen? Dette beskriver en ganske typisk opplevelse for høy sensitive mennesker. For de kjenner ikke bare på egne følelser, men de er også veldig var for andres følelser. En hendelse som kan virke veldig banalt for mange vil gå inn på dem så voldsomt at de bruker veldig lang tid på å bearbeide den.
Faktisk kan det noen ganger ta flere dager før man endelig klarer å legge det bak seg. Og skjer det mange nok ganger over lengre tid, skaper det en kronisk traumatisk stress som kan ha alvorlige konsekvenser, både fysisk og psykisk: anspente muskler, fordøyelsesproblemer, panikkanfall, tankekjør, søvnproblemer, osv… En slags usynlig posttraumatisk stress syndrom.
Men hva skjer med deg egentlig når du er i en slik situasjon?
Hos høy sensitive mennesker er alarmsystemet også høy sensitiv: det vil si at den slår seg fort på og bruker lang tid på å slå den seg av igjen. Og jo oftere stressituasjonene oppstår, desto tidligere vil alarmsystemet slå seg på. Alarmsystemet vårt er styrt av det sympatiske nervesystemet hvis oppgave er å sette i gang en del tiltak i kroppen vår for å kunne tillate oss å flykte eller kjempe når en fare oppstår. For å kunne reagere raskt når vi blir truet, trenger vi energi. Vi mobiliserer energi ved å stenge ned noen av våre kroppslige aktiviteter (slik som fordøyelsen). Og det er oppgaven til det sympatiske nervesystemet å signalisere til kroppen at nå må vi stenge av en del funksjoner for å kunne samle energien for å takle en fare. Hos høy sensitive mennesker er det slik at det sympatiske nervesystemet er blitt veldig sensitiv og signaliserer en fare selv om situasjonen ikke er virkelig farlig. I situasjonen beskrevet over fant vi ut etterhvert at venninna mi ble veldig redd. Det kan virke veldig pussig at en så ubetydelig hendelse som en telefonsamtale på jobb kan skremme en voksen person, men for henne ble følelsen av redsel så sterkt og overveldende at det sympatiske nervesystemet slo seg på og begynte å mobilisere energi: hjertet slo raskere, hun pustet fortere, kjente at magen knep seg og ble til og med nesten kvalm. Og tankene gikk i alle retninger – et fyrverkeri av skumle tanker som selvfølgelig ikke bidro til å slå av alarmen, tvert imot! Hennes indre perfeksjonist og kritikker tok plutselig all plassen i hodet hennes og bombarderte henne med anklagelser og kritikk i flere timer uten at hun klarte å tenke på noe annet. Hun ble helt lammet av frykt. Dette er den berømte flight, fight or freeze responsen. Du blir lammet når følelsene er så overveldende at de tar kontrollen over kroppen og maktesløshet overtar deg.
Det blir ofte umulig å fokusere på noe annet når man er i en slik tilstand. I enkelte tilfeller er det så vanskelig at man ikke er i stand til å gå på jobb eller utføre andre gjøremål fordi man blir så overveldet av tanker og følelser at man ikke klarer å rette energien sin på noen annen form for respons.
For å komme deg ut av fryktfølelsen og få tak i handlekraft din igjen, er det viktig å anerkjenne at det er frykt som overkommer deg. Å våge å komme i kontakt med den. Hvordan gjøre det?
Hvordan lette på trykket?
Den gode nyheten for deg som sliter med dette er at det er mulig å ha det bedre. Og det vet jeg fordi jeg har selv gått gjennom prosessen og hjulpet andre gjennom den.
Med regelmessig og fokusert trening går det an å justere alarmsystemet slik at den slår seg på sjeldnere. Det er da viktig å jobbe på to planer samtidig: det fysiske og det psykiske.
Fysisk er det viktig å stimulere det parasympatiske nervesystemet som hjelper kroppen å roe seg ned ved blant annet å sette i gang fordøyelsen, regulere pusten og roe ned hjertet. Det parasympatiske nervesystemet er motsvaret til det sympatiske nervesystemet. Den ene sender signaler om ro, mens den andre sender beredskapssignaler til kroppen.
Pusteøvelser, mindfulness og meditasjon kan bidra til å stimulere det parasympatiske nervesystemet og balansere følelser i kroppen.
Psykisk er det viktig å jobbe med å kjenne etter og identifisere følelsene og forstå budskapet deres: hvilket behov er møtt / ikke møtt? Samtidig som det er viktig å bli bevisst hvordan tankene påvirker følelsene og kroppen. Alt henger jo sammen.
Psykoterapi og kommunikasjonstilnærminger slik som Ikkevolds kommunikasjon (sjiraffspråket) hjelper å bli mer bevisst egne følelser og tanker.
Det er viktig å finne noen å snakke med som kan ta deg imot med dine intense følelser og tanker uten å bedømme deg. Kanskje noen som har kunnskap og erfaring om høy sensitivitet. Noen som kan romme deg med vennlighet og empati. Noen som kan gi deg den tryggheten du trenger. Med andre ord noen som ikke utløser alarmen din. Ellers risikerer du å bli retraumatisert.
Når du blir mer klar over hvordan du er skrudd sammen, er det lettere å endre det.
