Jeg leste nylig i en roman at det å sørge var en samfunnsprosess som gradvis hadde forsvunnet fra det moderne menneskets liv og at det ikke var uten konsekvenser. Det ga veldig gjenklang med min egen erfaring over akkumulert sorg og jeg fikk lyst til å dele mine tanker rundt dette temaet i dette innlegget.
Hva er sorg?
Sorg er følelsen som dukker opp i oss mennesker når vi har mistet noen eller noe som er verdifull for oss og som på mange måter definerer oss, hjelper oss å vite hvem vi er. Vi tenker ofte på sorg i forbindelse med et dødsfall. I virkeligheten kan sorg også knyttes til andre hendelser slik det å skille seg, å miste jobben sin, å flytte, å flykte eller å bli alvorlig syk. Har du tenkt at det er også en sorg når en drøm ikke blir til? Eller når du opplever noe, for eksempel en form for traume, som hindrer deg til å være den du ville blitt ellers?
I vårt moderne samfunn tar vi oss ikke tid til å sørge lenger. Vi tar oss ikke tid til å legge merke til sorg, til å vie det oppmerksomhet. Unntatt fra når sorgen blir så stor at vi ikke kan unngå den lenger.
Vi har glemt å tillate oss å kjenne på sorgen. Ensomheten i den. Maktesløsheten. Frykten. Desperasjonen. Lengselen. Tristheten. Urettferdigheten. Sinne. Motstand. Døden. Døden av meg: hvem jeg er, hvem jeg trodde jeg var, det som definerte meg og som er borte eller som aldri blir til. Vi er så opptatt av å ha det bra, av å ikke kjenne på vonde følelser.
Det spiller ingen rolle hvor liten eller hvor stor sorgen din er: ignorerer du den, vil den bare ligge på lur til du er klar for å kikke på den. Sannheten er at vi alle opplever diverse former for sorg i løpet av en dag uten at vi tenker over det (ellers hadde riktignok livet blitt uutholdelig!). Men hvis du tenker på det: det å velge bort noe er også en form for sorg. Jeg kunne gått så langt som å si at når jeg velger å drikke te til frokost i dag, så oppstår det en liten sorg i meg, fordi jeg må gi avkall på kaffe der og da, og jeg er jo veldig glad i kaffe også. Men den sorgen er så ubetydelig at jeg (heldigvis) ikke legger merke til den.
Sorg har mange former og grader, men felles for all sorg er at hvis du ikke kjenner på den, vil den fortsatt ligge i deg, i skjul, og skape forstyrrelser i kroppen din og i psyken din. Den vil kanskje vise seg som sinne eller som utålmodighet eller andre følelser som er kanskje lettere for deg å oppleve. Men den vil være der, på lur, med et håp på at du en dag vil vise deg villig til å høre det den har å si. For sorg har en viktig funksjon: den er en mulighet til indre vekst. Den hvisker i øret ditt: her er en anledning til å utvikle deg, er du klar til å gripe den?
Meningen med sørgetid
Man skal ikke gå veldig langt tilbake i tid i Europa for å finne tilbake til en ritualisert sørgetid som strakk seg lenge etter begravelsen, når en dødsfall hadde skjedd: man skulle blant annet kle seg i svart eller mørke klær i flere måneder eller år. Dette fungerte som et signal overfor andre for å vise sin sinnstilstand (sorg) og at man ikke var helt sitt vante selv i denne vonde perioden. Klærne ga én lov til å gi seg selv hen til sorgen og smerten over å ha mistet noen kjær. Sørgetiden var en overgang, fra en tilstand i livet til en annen, for eksempel fra å være gift til å ha blitt enke(-mann).
I dag markerer vi ikke sorg på den måten lenger, synlig overfor alle. Da er det lettere å ignorere den, å ikke gi den plass. Når vi bypasser sørgetiden, bypasser vi denne overgangen mellom to livstilstander. Samtidig bypasset vi muligheten til å vokse, til å strekke oss litt lenger, til å utvikle oss. For det er i de vonde følelsene, i overgangens smerte at vekstmuligheten ligger. Muligheten til å bli en ny versjon av meg selv. Det ligger mye innsikt i den sørgetiden hvis man tillater seg å være i ubehaget som oppstår i den.
Jeg skulle ønske vi ritualiserte sørgetiden igjen, men ikke bare sorgen ved et dødsfall, alle våre betydelige sorger, alle de sorgene som hindrer oss i å kunne delta i livet som vanlig. At vi kunne signalisere overfor andre at vi går gjennom en sørgetid akkurat nå, er under ombyggingsarbeid, og er ikke helt oss selv for tida. Så mange av mine klienter føler dårlig samvittighet og skam for at de er sykemeldt «uten grunn». Men grunnen er åpenbar for meg: dyp sorg over noe de har opplevd og de holder på å bearbeide. Og allikevel gruer de seg for å gå til fastlegen og be om sykemelding for de er ikke syke. Nei, de er ikke syke. De sørger. Over deler av seg selv. Og det hindrer dem i å kunne fungere ordentlig i vårt moderne liv ofte. Men viktigheten av den sørgetiden er ikke anerkjent av samfunnet.
Min rolle som terapeut mens du sørger
Jeg anerkjenner din sorg. Jeg hjelper deg å gjenkjenne den og sette ord på den, å føle den.
Jeg anerkjenner ditt behov for tid til å sørge. Tid til å ta deg selv fra hverandre og bygge deg opp igjen.
Som terapeut er min rolle å hjelpe deg å kjenne på følelsene som oppstår i deg: ensomheten, frykten, maktesløsheten, desperasjon, sinne, lengsel, osv… Å hjelpe deg å våge å hengi deg til dem uten å motstå, fordi jeg vet av erfaring at prosessen blir kortere når man lar være å motstå. Men det kan være veldig skummelt å hengi seg til mørke følelser (les innlegget om sjelens mørke natt her). Man kan være redd for å forbli fanget i dem: «hva om jeg aldri får lyst til å gå på jobb igjen hvis jeg blir sykemeldt?», «hva om jeg forblir deprimert?» Så min jobb er å gi deg håp og tillit, at det vil gå bra med deg, at dette er en normal prosess som alle mennesker opplever i løpet av livet, at dette ikke er en vedvarende tilstand, at du har den drivkraften du trenger i deg for å komme deg gjennom sorgprosessen og inn til livet igjen! Min jobb er å være med deg i prosessen, å holde hånden din når du blir mest redd og vil snu. Fordi jeg vet at veien ut er først gjennom.
Våg å kjenne på sorgen av å måtte gi avkall på den du var når det du mistet definerte deg.
Våg å kjenne på sorgen av å ikke kunne være den person lenger.
Våg å kjenne på frykten av å ikke vite hvem du skal bli etter det.
Og du vil finne ut at det ligger mye positiv vekst for deg som menneske i det å våge å kjenne på sin sorg.
Jeg er også overbevist at man ikke komme seg over en traume uten å prosessere sorgen som kommer med den: sorgen over å ikke kunne være den man hadde sett for seg at man skulle bli eller burde bli uten traumen. Den knuste drømmen om meg selv.
Man må våge å ta den tiden det trengs og våge å gråte de tårene over det som er tapt og aldri kommer tilbake.
