Hvordan velger jeg hva som er riktig for meg?
Korttids- eller langtidsterapi?
Plaster eller kirurgi?
Jens lager mat og kutter seg med grønnsakskniven. Han vurderer såret og bestemmer deretter om et plaster vil være nok eller om han må kanskje gå til legevakten og få mer omfattende behandling som vil sikre at såret blir godt nok desinfisert og tatt vare på slik at det vil gro fint sammen igjen. De fleste hadde nok gjort det samme som Jens.
Det er det samme med terapi: det skjer noe som skader psyken vår og vi trenger å pleie såret for å få det til å gro fint sammen. Utfordringen med psyken er at sårene blir ofte usynlige. Kroppen blør eller gjør vondt, sier så tydelig ifra at det er vanskelig å ignorere det. Mens psyken er ikke så tydelig (med mindre man har lært å lytte godt etter, se her hva er vitsen med følelsene). Psyken uttrykker seg gjennom følelser. Og det er litt typisk at følelser må skrike veeeeeldig høyt og veeeeeldig lenge før de endelig blir hørt. Ja, de må til og med noen ganger kle seg ut og skape fysisk smerte for at vi skal virkelig ta dem på alvor: da snakker vi om psykosomatiske symptomer.
På samme måte som kroppen, kan psyken få seg små kutt og skader, overfladiske traumer, som vil løse seg med tida. Blåmerker og kløe som er livets kjennetegn og som ikke nødvendigvis trenger bevisst pleie.
Andre ganger vil psyken få oppleve større traumer og trenger pleie i form av psykoterapeutisk behandling for å få gro sammen på en fin måte som gjør at mennesket føler seg bedre i og med seg selv.
Korttidsterapi kan sammenlignes med pleien et overfladisk og åpen sår trenger: det må renses og sys sammen for å unngå betennelse. Vi jobber med akkurat det såret og ikke noe annet. Vi leter ikke etter noen andre relaterte skader på kroppen som kan ha skjedd tidligere.
Ta for eksempel Jens: det viste seg at kuttet hans var ganske dyp, så han dro til legevakta. Der ble han undersøkt av en lege som hadde peiling på sårbehandling. Det ble bestemt at såret skulle desinfiseres og sys sammen. Jens hadde ikke påtatt seg noen andre skader i tillegg til det her, så det eneste som ble behandlet var kuttet.
Sånn er det med korttidsterapi: klienten avtaler en time hos terapeuten fordi de har identifisert et sår i psyken som gjør vondt. Når de møter terapeuten, forteller de om hvordan de fikk såret og sammen blir de enige om å pleie såret til det er grodd sammen igjen og det er ingen synlig tegn på betennelse lenger. Det tar typisk noen få uker, 5-6, og så går klienten og terapeuten hver sin vei. Noen ganger oppsøker klienten terapeuten igjen når et nytt sår oppstår.
I korttidsterapi kan klienten ha muligheten til å bestille time etter behov.
Behov for langtidsterapi oppstår typisk når såret er så dypt at det vil trenge en mer komplisert behandling enn overflatebehandling. Det kan også oppstå når man innser at man blir såret av det samme om igjen og om igjen, eller når samme sår blir betent igjen og igjen. Da kan det være grunn til å anta at det er noe dypere som skjer som vi ikke ser. Det kan også være at man aner et mønster mellom forskjellig sår, som har skjedd på forskjellige tidspunkter og som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre – men hva om de kanskje har det allikevel?
I Jens sitt tilfelle, kan det være at han egentlig trenger noe kirurgi fordi det ble nerveskader når han kuttet seg. Da vil en overfladisk behandling som desinfisering og sying ikke bli nok for å sikre sårets god bedring. Han trenger en dypere og mer komplisert behandlingsform som vil også kreve et lengre tidsperspektiv før han kan bruke fingeren sin normalt igjen.
Sånn er det med psyken også. Noen ganger har det oppstått alvorligere traumer i livet vårt som gjør at skaden er mer omfattende og trenger en lengre behandlingsperiode. Og da er det riktig å gå i langtidsterapi for å gi seg tid og muligheten til å pleie sårene riktig.
Typisk for langtidsterapi er at klienten og terapeuten avtales å møtes regelmessig over en lengre tidsperiode.
Så når vet man at man bør gå i langtidsterapi da?
- Når du har vært i korttidsterapi flere ganger for problemer som du aner kan egentlig være relatert til hverandre
- Når du vet at du har mer omfattende traumer som trenger å adresseres for at du skal leve mer harmonisk med deg selv og med andre
- Når du har følt deg lenge dårlig og er klar til å ta tak i det for godt!
Det kan virke litt skummelt å tenke at man behøver å gå i langtidsterapi: hvor lang tid er lang tid? Hvor mye penger vil det koste? Må jeg binde meg til å møte opp hver uke? Derfor er det lurt å ta opp disse spørsmålene med terapeuten du velger. Det skal alltid være rom for å diskutere det sammen – hvis det ikke er det, finn deg en ny terapeut!
Langtidsterapi er ikke bare et regelmessig engasjement med terapeuten sin. Det er også en moralsk kontrakt med deg selv om at din psykisk helse er verdifull for deg. Så verdifull at du lager en avtale med deg selv om å møte opp regelmessig, enten du har lyst eller ei, så lenge som det trengs for at du skal ha det bedre.
Som en del av terapiutdanningen gikk jeg selv i terapi. Jeg fikk erfare både korttidsterapi og langtidsterapi. Min mening er at korttidsterapi er ofte en fin og trygg måte å starte et terapiforløp på. Men etterhvert kan behovet for en mer omfattende og regelmessig behandlingsform dukke opp når man innser at korttidsterapi ikke adresser de dypere traumer vi bærer i oss.
Er du usikker på om du trenger korttids- eller langtidsterapi? Vi kan snakke om det sammen og gjøre en avtale som respekterer dine behov, så ikke nøl mer, ta kontakt og bestill en time i dag!
